Å samtale.

I dag hjalp jeg barna med å kle på seg uteklær til vi skulle ut på tur. Under påkledningen tenkte jeg på hvordan jeg kunne kommunisere bra med barna, bland annet det å prate om hva de skal ha på seg, og jeg spurte et par av de hvilke klær som var lurt å ha på seg, og alle svarte det var lurt med lue fordi øra blir fort kalde. Da følte jeg at jeg hadde lært barna å tenke godt over hvorfor det var lurt og ikke bare hva som var lurt å ha på seg ute nå som det er så kaldt.

Etter turen skulle vi være mere ute. Så jeg tenkte at jeg kunne være med barna å huske, ta i fart på de og prate med dem om forskjellige ting som de er interesserte i. Barn søker gjerne til meg, så jeg følte at det kom til å være ganske lett å gjennomføre. Men det er også ei i barnehagen som er litt mer stille enn de andre, og som ikke sier så mye ifra om det er noe, eller snakker åpent om alt som barn tenker på. Så da fikk jeg en ide om å prøve å få henne til å snakke med meg. Noe som ikke var så lett. Det var allerede en liten jente på huska som jeg dytte i fart på, så jeg stoppet huska og spurte om kanskje hun ville være med, også spurte jeg såklart først hun som allerede satt på huska om det var greit om de delte, så begge fikk huska, og det var greit. Hun svarte meg ikke, men nikka veldig rolig. Jeg tenkte at hvis jeg bruker litt god tid på henne så ville hun kanskje åpne seg litt mer opp til meg. Vi huska lenge, nesten 30 minutter, og tilslutt så sa hun "ta fortere" - da smilte jeg veldig og følte at jeg blei glad inni meg, og svarte "det skal jeg vettu". Etter et par minutter etter det åpnet hun seg opp å begynte å prate om at hun hadde huske hjemme også og om masse andre ting. Jeg følte at jeg mestret dette. Blei utrolig glad inni meg. Og følte egentlig at det "made my day" - at jeg kunne leve på denne gleden ganske lenge. Jeg ble mer positiv til å prøve enda mere, seinere. Ikke bare med dette barnet, men også andre!